Jeg er omringet av mennesker, men aldri følt meg mer alene.
Jeg kjenner meg usikker igjen. Som om det er noe som ikke stemmer lenger, det er de ekkle følelsene inni meg som seier at dette er ikke riktig. Kanskje det har noe med dette med å like jenter? Begynne på en ny skole og ha en ganske ny start forran seg, er litt skummelt. Jeg og en venninne har snakket om dette en god stund egentlig. Hun seier jo det er nomalt, men jeg er fortsatt ikke vell med det, om dere skjønner hva jeg mener med det. Viss jeg hadde hatt noe valg, hadde jeg bare likt gutter, men jeg klarer ikke la være og se litt på jenter heller. Kanskje jeg håper på at dette bare skal vare en episode, og gå over med alderen? Tenk om jeg blir lesbisk, da hadde jeg blitt utrolig lei meg egentlig, ikke at jeg har noe i mot det, men jeg tåler ikke å ser ikke for meg selv som det. Det er det som bare blir feil. Jeg tørr enda ikke komme helt ut som det, jeg vet ikke helt. Men jeg er redd for å miste folk og slikt. Hvorfor skal det være så vansklig for andre folk og akseptere at andre folk er seg selv? Det er irriterende, viss de hadde gjort det, hadde jeg ikke vert usikker i det hele tatt, tror jeg da. Velvel. Slik er livet...

Bianca Emilia
26.jan.2012 kl.18:37
Så klart, det KAN bare være en fase, for du er ung og hormonene er litt her og der, men ikke tenk " det er en fase, det går over" - for det er så absolutt ikke sikkert at det kun er det. Bare..prøv å innfinn deg i at du kanskje er det. Kjenn på følelsene å prøv å aksepter hva enn det er du føler.
Det fungerte i hvert fall for meg.
Med en gang en starter å akseptere seg selv blir hverdagen litt enklere, husk på det du.