thoughts, emotions - bisexual

Jeg må bare si det slik, denne helgen som har vert, påskeferien, har jeg vert omringet av bifile og lesbiske folk. Jeg såg ikke på det som unormalt og ekkelt. Det var bare litt rart. To av de som var der, var tvillingsøsken, de begge hadde jentekjærestene med seg, og så satt jeg der. Over halvparten var bifil og lesbisk. Jeg kan ikke si at jeg ikke følte meg vel der, fordi det var jo kjekt. Men det var rart og se dem sitte i sofaen rett ved siden av, og der sitter det fire jenter å kliner. Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil frem til i ditte innlegget her. Men jeg vet at jeg aksepterer det mye mer nå enn før. For den dagen fortalte jeg bestevennina mi at jeg har vert forelska i flere jenter enn gutter. Og at jeg har kyssa flere jenter enn gutter. Vi ledde og slikt når jeg fortalte det. Men så kommer en venn av meg og spør en annen venn av meg ''hvordan kan du være kristen når du er lesbisk?'' Vi ser at hun er usikker på hva hun skal svare. Og jeg svarte han ''Gud har skapt deg i sitt bilde, han elsker deg uansett, og det står ingenting direkte i bibelen at du lever i syn om du er lesbisk/bifil alt ettersom.'' Etter jeg sa det, fikk det meg til å tenke, siden jeg er selv kristen. Folk burde like meg for den jeg er, eller bare holde seg unna. Like greit å bare være den du er enn å gå rundt å late som du er noe du ikke er? 

Etter en god stund på videregående har jeg skjønt at det er lov å være den du er, uansett. Det er fremdeles vanskelig, og det er fremdeles hardt og tenke at jeg kan forelske meg i jenter. Jeg ser mange søte jenter omkring, for eksempel på skolebussen, er det ei spesiel søt jente jeg ser nesten hver dag, men jeg kjenner henne ikke. Hun har kr.sand dialekt, og selvfølgelig, elsker jeg den dialekten. Hun har kort hår, og bruker briller, hun er blond og ikke så spesielt høy. Jeg ser henne i kantinen, når jeg skal hjem, og har til og med sett henne på kjøpesenteret. 

Jeg har for eksempel sett noen andre søte jenter på bussen eller andre plasser med andre folk. Og jeg vet innerst inne, dette er normalt, det er slik jeg er. Men, jeg vil egentlig ikke være slik. Jeg klarer ikke venne med til det, og det virker bare feil, og rart i hodet mitt. Jeg har ingenting imot de andre som er homofile eller lesbiske, men jeg klarer ikke akseptere at jeg er det selv.

Jeg har fått mer positive tanker i det siste angående andre ting, men jeg vil så gjerne klare det med dette og. Hvorfor skal det være så vansklig? Jeg tror det er vanskeligere og fremstå som lesbisk enn som bifil, eller er det der jeg tar feil? Jeg er normal. Jeg er ikke noe annet enn det. Og jeg venter på å godta det selv.  


                                                                          //Google//

 

Jeg kjenner meg usikker igjen. Som om det er noe som ikke stemmer lenger, det er de ekkle følelsene inni meg som seier at dette er ikke riktig. Kanskje det har noe med dette med å like jenter? Begynne på en ny skole og ha en ganske ny start forran seg, er litt skummelt. Jeg og en venninne har snakket om dette en god stund egentlig. Hun seier jo det er nomalt, men jeg er fortsatt ikke vell med det, om dere skjønner hva jeg mener med det. Viss jeg hadde hatt noe valg, hadde jeg bare likt gutter, men jeg klarer ikke la være og se litt på jenter heller. Kanskje jeg håper på at dette bare skal vare en episode, og gå over med alderen? Tenk om jeg blir lesbisk, da hadde jeg blitt utrolig lei meg egentlig, ikke at jeg har noe i mot det, men jeg tåler ikke å ser ikke for meg selv som det. Det er det som bare blir feil. Jeg tørr enda ikke komme helt ut som det, jeg vet ikke helt. Men jeg er redd for å miste folk og slikt. Hvorfor skal det være så vansklig for andre folk og akseptere at andre folk er seg selv? Det er irriterende, viss de hadde gjort det, hadde jeg ikke vert usikker i det hele tatt, tror jeg da. Velvel. Slik er livet...

Det er litt rart dette med hvordan følelsene din kan forandre seg over natten, jeg har sovet hele natten! Jeg trodde til og med det var onsdag idag. Jeg er jo egentlig ganske glad idag, kanskje fordi jeg har tenkt på gode minner i hele dag, og vert med en vennine i klassen min. Jeg smilte for det meste på bussturen hjem. 
Himmelen var fin og se på, det har vert en fin og kald dag, og dagen har for det meste bare vert så utrolig bra. Ellers har jeg ikke så mye og blogge om. Men jeg tror kanskje det kan bli en bra uke!

Jeg vet ikke hvordan jeg føler meg inni meg for tiden angående at jeg er bifil,  jeg går på kjøpesenteret og tenker at hun der var sykt søt og diverse. Samtidig kommer det en tanke at det er bare sykt feil. Hvorfor kan jeg ikke bare lære meg å leve med det? Istedet for å tulle rundt å lure på hva andre folk mener? Jeg går på videregående nå, og er fortsatt redd for å stå fram for hvem jeg er. Jeg gjør no ikke annet enn å lure meg selv, det er som at det står med store bokstaver i pannen min - '' Jeg er en tulling ''.  
Jeg har ikke noe i mot at folk spør og får vite det egentlig, jeg kan si det selv også, men er sinnsykt redd for at folk rundt meg skal bare skifte mening om meg. Er de kanskje redd for at jeg skal begynne å like de/dem?..  
På skolen, jeg hater seriøst og dusje etter gymmen, jeg rett og slett bare hater det. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan hende det er pga min egen kropp, at andre personer får se den. Jeg talker det bare ikke. Jeg orker så vidt å se på den selv engang. Det har vel noe i at jeg er bifil er det ikke? Jeg vet ikke. Men det er hvertfall utrolig ekkelt å tenke på at andre kan ha så sterke meninger at de skifter totalt synet på deg om du seier du er bifil/homofil.
Jeg har en kompis som er ganske i mot homofile og bifile, han forandret vel syn på meg etter han fant ut at jeg var bifil. Da skulle vi egentlig være bestevenner, men jeg vet ikke helt nå lenger. Virker som at han prøver seg på meg hele tiden når jeg er i nærheten av han også. Det er bare heilt sykt jævlig ekkelt. Men nok om det, jeg poster et bilde før jeg tar kvelden! 

Snart skolestart nå, jeg gruer meg litt egentlig. Mange nye mennesker.. og kjenner jeg meg selv rett, blir det vansklig for meg og bli kjennt med folk på riktig måte. Bli kjennt med folk rent generellt egentlig. La vere og dumme seg totalt ut forran andre, kanskje slite litt på skolen med leksene. Klarer liksom ikke sett meg inn i det, men skal bli godt å begynne på skolen igjen da. I det minste får jeg noe å gjøre. 

I sommer har jeg ikke gjort så forferdlig mye, den har vert avslappende hvertfall, mesteparten. Soving har det vert lite av hvertfall, døgnrytma har vert helt fucked i sommer, sovnet klokken 4-5 nesten hver natt, og sovet til langt på dag. Endelig skal det bli en slutt på. La meg i to tiden inatt, og ble vekkt av kjæresten min halv ti. Det er faktisk litt deilig å stå opp ganske tidlig i sommerferien, du får gjort litt mer (ikke egentlig folk står ikke akkuratt opp tidligere selv om du gjør det...)

Jeg har alltid lurt på hvordan verden ville vært uten meg.  Ville det egentlig vert noe forskjell? Tanken på å ikke eksistere mer, eller aldri ha eksistert? Hva skjer når du dør? Blir det helt svart? Er det noe mer, eller blir vi født på ny, kommer vi kanskje til dette stedet kallet himmelen? For idet siste, har døden blitt en vits for meg.. Jeg er ikke redd for å dø, dør du, så er det allerede gjort. Om du ikke har en tidsmarskin eller en angreknapp. Lever du i frykten av å dø? Jeg skjønner ikke hvorfor folk gjør det egentlig, for vi alle skal jo dø en dag? En dag er jo det våres tur til å dø. Og når den tiden er inne, kan jo vi kalle det skjebne? Det ender slik det ender for en grunn, det er det jeg tror. For jeg er en av de som tror på at fremtiden allerede er skrevet. Som en venn av meg sa, livet er som en bok, for fremtiden er allerede skrevet ned. Jeg tenkte over det, og det virket ganske sannsynlig for mine øre. Men jeg tror også at vist fremtiden allerede er skrevet ned, kan man ikke forandre på den. Vi alle har en skjebne, og du kan ikke løpe fra eller flykte fra din skjebne. Jeg tviler på at du kan forandre på fremtiden med valgene du tar. Alt vil ende på samme måte uansett. Så hvordan tror du verden ville vert, uten lille deg? Ville det egentlig vert noe stor forskjell? Døden, er blitt en vits for meg...

Sometimes goodbyes are forever...

Jeg vet ikke, men jeg føler meg litt slem, litt dum med lykklig på samme tid.. Det er en ganske rar følelse, veldig rar følelse. Av og til har jeg lyst å gråte og le på samme tid. Jeg ser på meg selv i speilet og tenker ''hva føler du egentlig?'' For å si det slik, jeg er ikke sikker. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg slem, eller dum, men jeg vet hvorfor jeg er lykklig. Det er en ganske irriterende følelse. Og den gjør ikke noe annet enn å utvikle seg. Jeg føler meg veldig sliten for tida og. Virker som alt bare er i mot meg. Det ender seg nok, håper jeg!